Jeg startet relativt tidlig fra Somerset og fant ut at Pittsburgh var ut pga. dårlig værmelding. Jeg tenkte på 2 netter der oppe hvor jeg ville bruke en dag på mount washington og banen opp dit – men med en værmelding som sa vind og regn så så jeg for meg fint lite utsikt og muligens stengt bane opp dit pga. vind, så da ble det sørover for å ikke være for langt borte fra Knoxville på fredag og for der skulle været være noe bedre.

Erfaringen på turen var litt annerledes, det regnet kolossalt på mye av veien nedover, så kvelden i Huntington startet sent (trafikken stod nesten i ro den siste timen inn til Huntington), eg tenkte allikevel å grabbe meg en über og ta en tur ned til sentrum for jeg hadde lest om noen brewpubs som fristet, men så plutselig ble jeg stuptrøtt så jeg gikk heller bare rett i seng og håpte å komme igang tidligere neste dag.

I dag tenkte jeg US23 sørover, the country highway som den kalles – jommen sa jeg smør! Bortsett fra brune skilt som opplyste om skrytet så var det jammen ikke mye som skilte denne highwayen fra noen andre – jeg fant skilting til barndomshjemmet til Loretta Lynn, så jeg tenkte det kunne jo være festlig å knipse et bilde av på veien.

First of all, det var ikke akkurat ved siden av veien, second of all – å skilte folk inn igjennom hagene til folk, for så å slutte å skilte når du føler du trespasser (og dette er ikke et nabolag jeg har lyst til å bli bustet for trespassing) …det er kjip skilting.

Omsider fant jeg huset…eller – nei, oppkjørselen til barndomshjemmet til Loretta Lynn – værsågod.

Så etter en kjip bomtur så snudde jeg og kjørte videre på US23 sørover til Johnson City, i regn deler av denne dagen også – så droppet telefonen ut igjen 🙁 Heldigvis hadde jeg fått booket meg et hotell før det skjedde, denne gangen til dobbel pris av de forrige bookingene – men det er store saker på gang her til helga så prisene er høye.

Når jeg kom frem på hotellet så kunne de desverre ikke finne bookingen min, og resepsjonisten ble lettere oppgitt når det kom frem at det var via 3.part (hotels.com) – det skjedde visst “hele tiden”. Det er min første gang sier jeg, men det sa de visst alle.

Jeg burde kanskje ant noen ugler på Moss når appen timet ut et par ganger så jeg fikk booket på 3. forsøk – tydeligvis ikke et godt tegn..
Så etter en telefon på min norske telefon til et 800-nummer (skal være toll-free i USA, gudene vet hva det blir med norsk telefon) på 15 minutter med en utydelig inder eller noe slikt og han ringte opp hotellet og pisste off resepsjonisten to no end, så fikk jeg heldigvis rommet mitt til slutt, og jeg og resepsjonisten er enda venner – og hotels.com er vår felles fiende 🙂

I dag dog, skal man klare å karre seg ned til sentrum for en middag og noen øl, før morgendagen og helgen tilbringes i Knoxville og Bristol Motor Speedway – Nascar baby!

09:37 stod det på klokken når jeg svingte på Skyline Drive fra I-64 i morges. 105 miles med smal (iht. amerikansk standard) svingete vei på toppen av Appalachene, temperaturen lå på rundt 75 galninger og stigende, himmelen var nesten skyfri og det var ingen vind – en fin og rolig tur mao.

3.5 time senere spiste jeg lunsj på L Dees Pancake house i Front Royal, samme plass som i 2014 – denne lille dineren er bare herlig, og damene som jobber der ser ut til å kjenne omtrent alle som kommer inn døra.

Fra Front Royal bestemte jeg meg for å ta det litt på måfå nordover, jeg tenkte å kjøre til Lancaster Pennsylvania, men var usikker på om jeg rakk så langt og helt hvilken vei jeg skulle ta så det ble litt interstate-dodging og som før så svarte det seg, jeg havnet midt igjennom noen herlige småbyer og rolige plasser i stedet for å rulle i en evig motorveidur på en interstate hvor alt ser nokså likt ut etterhvert.

Ved Harpers Ferry så krysset jeg Potomac river og kjørte videre nord mot Frederick, fra der så bestilte jeg rommet i Lancaster og forpliktet meg til å kjøre helt frem, men da på highways og 50-60 mph så det skulle bare ta en time å kjøre hit.

Hotellet var rimelig, men hadde fått bra tilbakemeldinger på Tripadvisor så jeg satset på det ikke var bestillingsverk alt i sammen.
Så billige (rundt $70) rom er som regel i eldre hotell og med noe daterte rom, dette var også det – men det var rent (som er viktigst for meg) og wifi’en virker ok. I resepsjonen satt en hyggelig fyr i Tool t-skjorte og et par tattoveringer – vi fant kjapt tonen og han tipset meg om en bar/restaurant nede i sentrum med 100 craft beer på menyen.

Plutselig hadde jeg Uber-konto og min første tur var en en hyggelig eks-politi som hadde vokst opp her – så jeg fikk en mini-tour i sentrum og historier til å følge med. Tommel opp!

Federal Taphouse som plassen het hadde god pizza og enda bedre øl – men etter en lang dag med kjøring så ble det med 3 stk – hvorav 2 nokså kraftige, før det ble en nye Uber-tur tilbake.

I morgen skal jeg se om jeg finnes disse Amish’ene, jeg har ikke sett noen til nå, men de skal liksom finnes her 🙂