Været onsdag så veldig dårlig ut, så vi fant ut at vi kanskje klarte å finne en liten luke litt lenger nordover i Estes Park og kjøre Rocky Mountain National Park ned til Grand Lake, for så å ta en stopp i Fraser. Dette er vinterområder så det var ikke særlig travelt der nå på sommeren.

Over fjellet kom vi opp i 3700moh – på toppen stoppet vi for å ta en “liten” spasertur opp for å få noen bilder, været begynte å bli dårligere og det blåste godt. 10-15 min senere var vi i enden av stien, slitne og fæle av den tynne luften – og nå begynte det å regne!

Det gikk godt, sånn omtrent akuratt i det vi kom tilbake til bilen begynte det å regne godt og tett og det ble med oss noen minutter nedover fjellet mot Grand Lake.

Etter en kjapp overnatting var det tidlig opp på torsdag for å kjøre ned i posisjon til Pike’s Peak som skulle ha det fineste været i dag fredag. Vi følte vi var veldig heldige fordi det var stort sett sol og pent vær hele turen over fjellet og ned til Cañon City.

Like før mål kom vi til Royal Gorge og tok en tur innom der for å gå på nord-amerikas høyeste hengebro – 1000 fot over bakken.

Vi gikk en tur over broen, og en av oss tok gondolen tilbake over juvet.

En overnatting i Cañon City senere så fikk vi startet på turen opp mot Pike’s Peak i sol og pent vær.

Turen opp fra bunn er 19 miles opp… og 19 miles ned. Vi fikk kjøre opp til 16 mile merket og så måtte vi parkere der og hoppe på en coach de siste 3 miles opp til toppen, dette pga. arbeid på toppen og antakelig mangel på parkeringsplasser i den forbindelsen.
Frem til mile marker 13 så var det veldig rolig, men etter 13 miles så måtte vi begynne å klatre skikkelig.
Luften var også blitt merkbart tynnere og det var slitsomt å utføre relativt lette oppgaver som å gå litt i motbakke.

4300m på toppen så var det en vanvittig utsikt til tross for en del sot i luften fra de mange skogbranner i bla.a California. Vi ble værende i en halvtimes tid eller så før vi hoppet på coachen tilbake til parkeringsplassen og egen bil.
Derfra startet turen ned til mile marker 13 hvor det var en obligatorisk bremsesjekk med varmemåler for å se at vi hadde bremser igjen etter det bratteste partiet.
Vi målte 125 fahrenheit mot en grense på 300 fahrenheit så vi fikk kjøre videre uten en “time out” 🙂
Nordmenn på tur kan kjøre på girene.

Nå er vi losjet inn i en liten by som heter Montrose og begynner siste tur i Colorado til New Mexico i morgen tidlig.

Den siste uken har vi kjørt fra vest i South Dakota, og ned og øst i Nebraska, videre nedover i Kansas og litt øst til Kansas City Missouri, sør til Oklahoma og tilbake vestover langs Oklahoma panhandle via New Mexico og opp til Colorado (og skodde 🙁 )

Badlands var en fin opplevelse i godt og varmt vær, her tok vi kjøkkeninngangen vestover og kjørte en del miles på grusvei før vi koblet oss sammen med resten av de besøkende på US240 på asfaltert vei igjen.

Omaha, Nebraska var målet, men vi visste at dette var en for lang tur til å ta i en etappe, så vi endte opp med å bli over i North Platte, en jernbanehub – verdens største jernbanestasjon/godsterminal (railyard) – 200 spor fordelt på 11 kvadratkilometer, hver dag passerer 139 tog og over 14 000 vogner i snitt igjennom denne stasjonen.
Byen var først kjent som Hell on Wheels 😉

Turen fra North Platte til Omaha foregikk uten at vi tok særlig bilder, men i Omaha fikk vi oss en liten spasertur i sentrumsparkene. Begge to var enig i at Omaha imponerte og var en sjarmerende liten by.

Fra Omaha dro vi nedover Kansas og inn i Missouri til Kansas City, Missouri for å spise verdens beste BBQ. Her var det virkelig varmt, så en 10-12 minutters gåtur til der maten var gjorde oss gode og svette, var sikkert sjarmerende for nabobordet. Etterpå ble det et par øl oppe i et up-and-coming distrikt hvor vi gikk rett til dive-bar’en, før en retur til hotellet og en mye etterlengtet dusj.

Fra varme i Kansas City startet vi turen ned til Tulsa, Oklahoma – en stat som bar preg av en del fattigdom, til en by som overrasket oss begge med hvor døsig den var, rigktignok var det det søndag men det var knapt nok folk ute i gatene. Noe ble forklart med at downtown stort sett var arbeidsplasser og uteplasser, mens folk bodde andre plasser – og dette var også dagen før skolene begynte, så folk flest var nok ikke ute og spiste og drakk øl.

Nok en drøy transportetappe med et nødvendig stopp på veien, valget falt på lille Guymon, som vi fremdeles ikke helt sikkert vet hvordan uttales – men biff hadde de peiling på – vi fikk en av turens beste biffer servert på nabolagsjappa som hadde et særdeles dunkelt utseende inne, og ute lignet det mer på en blanding av nedlagt pub og fengsel, men det hadde vi forberedt oss på via TripAdvisor.

I går kom vi omsider tilbake vest for å begynne på en liten ukes tid i Colorado og New Mexico, men her spiller ikke været på lag.

En liten tur innom Garden of the Gods ble det dog tid til før vi sjekket inn på hotellet, vi klarte “akuratt” å snike inn et besøk mellom bygene og før en ordentlig regnskyll senere på dagen.

Vi hadde tenkt oss opp på Pikes Peak i dag, men der er sikten ca 4 meter så det er ikke noe vits i. Det er meldt mye torden og skitvær i områdene rundt så nå sitter vi og planlegger dagen i dag – foreløpig vet vi ikke hva det blir, det får komme i neste post 🙂

Fra Fargo reiste vi vestover via forskjellige scenic drives mot Theodore Roosevelt National Park, overnattingen ble lagt til en liten by som het Dickinson hvor vi endte opp på en japansk restaurant!

Maten var kjempegod, men i amerikanske porsjoner så vi kunne nok hatt nok mat igjen til 2 mann.

Dagen etter startet vi tidlig på vei inn i nasjonalparken for å se om vi kunne komme over noen dyr, sjansen var stor for å se Prairie dogs

Bison

og rosinen i pølsa skulle være ville Mustang hester, men disse kom vi aldri over.

Dagens etappe ble avsluttet i Deadwood, SD – en turistby som levde på myten og historiene runst Wild Bill Hickock, Calamity Jane og Buffalo Bill – og etter HBO tv-serien med samme navn som byen så var det plenty nips og tacky turistcrap en kunne kjøpe.
Vi fant oss et hotell midt i sentrum, parkerte bilen og brukte dette som base de neste 2 dagene mens vi kjørte rundt i Black Hills og Custer State Park.

Første dagen i Black Hills gikk med på å kjøre til Mystic, en spøkelsesby (forlatt by) som vi fant på en grusvei inne i skauen, men da havnet vi midt i noen kjempebyger så det ble ikke bilder eller noe utforskning.

Etterpå kjørte vi inn på Needles Highway som vist på bildene over, det var en del skodde og tidvis ikke så bra sikt – men vi fikk noen spennende bilder utav det. Så fikk vi kjørt igjennom en håndfull smale tuneller hvor det bare gikk en bil ad gangen igjennom.

Etterpå avsluttet vi dagen ved å kjøre til Mount Rushmore på Iron Mountain Road,  den veien var kjekk og interessant å kjøre – masse smale veier, hårnålssvinger og grisehalebroer.

Andre dagen i Black Hills gikk ned til Custer og til Crazy Horse memorial

Der var det mer indianer-nips enn de fleste trenger, men vi lærte også litt om historien rundt og hva ambisjonene og målene var. Det var mer enn bare et monument, de hadde et indianermuseum, og en indianer university – alt i ånden for å ikke la indianerenes historie og kultur gå tapt.

Etter en times tid der så drog vi via Mammoth Hot Springs til en dig site hvor de i 1974 fant en stor samling av Mammuter.

Kvelden endet i Rapid City, hvor vi gjør oss klar til Badlands National Park i morgen!