Fredagen gitt bort i kjøring fra Nashville til Charleston, WV – via Kentucky, en stat jeg i utgangspunktet trodde jeg ikke ville kjøre innom, men det viste seg å være den mest praktiske ruten.

Jeg la meg mye på interstaten i starten på denne etappen før jeg vridde østover og inn mot Glasgow – lite folk i kilt though.
Ruten var relativt grei, med god fart og slikt, men mye gråvær så jeg ble veldig trett av å kjøre slik – og det ble noen kilometer før jeg endelig bestemte meg for å booke hotell i Charleston, WV – en by som lignet på en stor versjon av Ålgård (inn fra Gjesdal) når jeg kom kjørende inn. Fant meg eg Sheraton hotell nede i sentrum i gåavstand til en sports bar som serverte en grei hamburger og hadde elendig oppfølging så det ble bare 1 øl der før jeg fant meg et par andre rene barer for noen øl inne fra regnet ute.

 

I dag kjørte jeg videre opp fra Charleston til Winchester, VA – været var enda værre – eller, det er strengt talt greiere å kjøre i regn enn i sånn gråvær som gjør at jeg aldri vet om jeg skal ha solbriller av eller på fordi det blir liksom aldri komfortabelt (for mørkt, for lyst) – men i dag har det regnet hele dagen – så jeg fant ut at jeg fikk underholde meg selv og kjørte over fjellet – det var Ryfylkeveier det!

Ingen bremser ble overopphetet og ingen kjørte utenfor, det var mange gode u-svinger og humper i veien og enkelte strekk med sterk skodde, men det var i allefall en pause fra monotomien på interstaten.

I en liten “by” som heter Franklin så ble det en BLT sandwich på en koselig kafè som bar enkelte preg av 70-tallet.

Omsider så endte jeg opp i Winchester, VA – da jeg synes det var det beste alternativet til en ok pris og ikke for langt fra Skyline Drive som jeg får se om jeg får begynt på i morgen, været skal være noe drit – og hvis det som i dag fullt i skodde så er det ikke særlig vits å kjøre en “scenic drive”.. men vi får se.

Nå er jeg innlosjert på noe som virker som et veldig bra hotell, med en bar nede – mat, øl, sove.

Hi Y’all
Det er mye breie dialekter ute å går, enkelte vanskeligere å forstå enn andre – men personlig tar jeg heller en “hi y’all, how are ya doin’?” enn disse “eeeeuuhh ma gaaawd, it’s like, you kneaauu… ” westcoast LA mannsjit, de høres rett og slett bare koseligere ut med litt sørlig aksent.

Før ankomst hadde jeg et slit med å finne hotellrom, det var rett og slett nesten ingen tilgjengelig – og de få som var downtown Nashville kostet en fot og en arm, eller så var det en grunn til at de var tilgjengelige og billige ($50 = skeptisk). Tripadvisor er alltid et greit hjelpemiddel når det kommer til å se på om plassen er grei eller ei.
Så til slutt endte jeg opp litt sørøst for Nashville sentrum på vei mot Lebanon. Hotellet er strålende, jeg har en stue og et soverom – 2 tv’er og et hybelkjøkken som jeg ikke bruker. Tanken med å kjøpe litt mat og smøre selv har foreløpig blitt med akuratt det – tanken.

 

Fra før hadde jeg ingen nøyaktig plan over hva jeg skulle gjøre i Nashville, boka mi tipset meg om Tootsies Orchid Lounge og Bluebird Cafè som utesteder hvor det ville være musikk og god stemning, så første kvelden prøvde jeg meg på Bluebird Cafè som lå litt utenfor byen så jeg kjørte ned og tenkte jeg kunne ta meg et måltid og høre litt musikk, men det ble bomtur. Dørvakten kunne fortelle meg at med Tin Pan South festivalen så var det helt utsolgt, og dersom det var folk som hadde bestillt som uteble så ville evt. personer med et festivallpass få prioritet foran oss som ikke hadde gjort fem øre for å sikre oss plass. Kafèen var ikke stor og det var antakelig 4-5 grader ute og minst 1 time å vente for å “kanskje” få en plass så jeg skippet det og kjørte til en “irsk” restaurant i stedet for å spise. Der var det kø for å få bord, men det viste seg å være andre drop-in kunder som kom i småstore grupper på 4-8 mennesker så når det omsider kom en ansatt for å ta tak i dette, så fikk jeg bord med en gang. Maten var bra og atmosfæren grei, men jeg har vært på irske restauranter og pub’er – dette tror jeg vi kaller “irican” eller noe sånn – veldig tilpasset amerikanere (naturligvis).

Country Music Hall of Fame

Er du i Nashville så MÅ du få med deg Country Music Hall of Fame leste jeg – nå er jeg ikke særlig til køntri-fan, men som generisk musikkgeek så tenkte jeg det kunne være intressant alikevel – og jeg kan jo INGENTING om hestejazz så her var det en god anledning til å lære noe.

RCA studio B

Biletten min på Country Music Hall of Fame inkluderte en guidet tour til RCA studio B hvor Elvis flyttet til når han flyttet ut fra Sun Studio i Memphis, her har Roy Orbison og Dolly Parton og whatnot spilt inn tusenvis av sanger.

Studioet har ikke vært i bruk siden 1977, men heldigvis er det ikke revet. Her gjorde Elvis 250 sanger, over halve katalogen sin. Dolly Parton gjorde sin I will always love you her, rett og slett mye musikkhistorie.

Johnny Cash Museum

Jeg har sansen for Johnny Cash, og et museum med fokus på bare han var lett å prioritere, her var det innslag fra hele karrieren hans, musikk, film, kunst.. mannen var borti ganske mye.

 

The Ryman Auditorium

Denne plassen er “The Mother Church of Country Music“, et lokale som kan ta ca 2200 personer og var scenen til “Grand Ole Opry” radiosendinger fra 1943 til 1974 – Grand Ole Opry er et ukentlig radioprogram som spiller countrymusikk og har gjort dette siden 1925! Showene på Ryman var med å sementere countrymusikken i Nashville og spredte den land og strand. Så for de fleste (om ikke alle) countryartister så er å få spille på Grand Ole Opry en ære og et kjempesteg i karrieren.

Lokalet ble etterhvert for lite og utdatert, så i 1974 så bygget de et eget bygg bare for dette radioprogrammet.

Grand Ole Opry House

 

 Bare det å få spille på Grand Ole Opry er en stor ære for countrymusikerene i Nashville, men noen få (1-3 i året) blir invitert av programmet til såkalt “member” status – det er det ypperste “belønningen” de kan få. Disse ellers så “mandige” mennene (og noen kvinner) tok kjapt til tårene når de ble tatt inn i Grand Ole Opry som medlem, det fikk vi se en liten film med noen snutter i fra på touren,

Sirkelen på bildet over, er en del av den opprinnelige scenen fra The Ryman som ble saget ut av scenegulvet og flyttet i 1974 for å bevare litt av historien (publikumsbenkene oppe på scenen som venner og familie av artistene som spiller på showet får sitte på er også flyttet fra The Ryman) – men denne sirkelen hvor den ene countrylegenden etter den andre har stått og sunget og spilt på siden 1943 representerer noe helt spesielt for disse artistene, faktisk til den grad at det ble nevnt at en artist (jeg husker ikke hva hun het) ikke ville å stå på den når hun spiller på huset – sirkelen representerte for henne en slik ære og overvelmende storhet at hun alltid trippet rundt den når hun opptredde, nesten litt religøs ærefrykt for det den sirkelen med scenegulv representerte.

Mange av de erfarne og gamle artistene ble visstnok også fort mo i knærene før de skulle på scenen på Grand Ole Opry og synge live på radio, så jeg ser hva plassen betyr for de som elsker countrymusikk.

 

Kvelden i går gikk med til en rotbløyte hvor jeg fikk med meg både Tootsies Orchid Lounge hvor Willie Nelson, Kris Kristofferson og maaaange flere har både drukket og spilt, og hvor de har musikk og leven hver dag.Roberts Western World ble det også en liten svipptur innom, der var det litt mer old school country – men jeg stakk fort pga. manglende sitteplass og generell crowdiness.

Til slutt ble jeg sittende på en plass og drakk og pratet med noen andre til coachen  som kjørte oss fra hotellet kom for å hente igjen ($10 fra hotellet tur/retur – retur hver time på slaget halv frem til halv to – i stedet for drosje til $40 en vei – lett!)

I morgen bærer det østover, det ser ut til at det blir Kentucky – muligens rundt Huntington en plass – da tipper jeg at jeg er drittlei av å kjøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

What a day!

Graceland

Jeg gjorde opp for tidligere synder med å sette klokka til 0800 og kom meg til Graceland når de åpnet kl 0900, og selv om jeg var der bare minutter etter åpningstid så stod det sikkert 30-40 biler på parkeringen allerede. Bilettene varierte i fra 34,37 og 72 dollar – jeg gikk for $37 varianten som åpnet for 6 utstillinger, hvor hovedrollen gikk til en audio-guidet (headset) tour igjennom huset og de tilhørende byggene.

Dett var dett for Graceland, jeg tok vel litt i overkant av 200 bilder (alle uten blitz desverre (det var ikke lov)). Høydepunktene var uten tvil touren igjennom huset og eiendommen, samt bilgarasjen og flyene (det var 2, jeg la bare bilder opp av det store, men han hadde en liten jet også) Utenom dette var det et par mindre utstillinger som jeg gikk kjapt igjennom, Hawaii utstillingen som omhandlet Elvis som skuespiller på 60-tallet, 68-spesial som kun omhandlet comebacket i tv-spesialen i ..1968 og et par andre som jeg ikke en gang husker navnet på. Hele opplevelsen tok meg 2.5 time og det var vel værdt tiden!

Sun Studio

Etter turen til Graceland ble det en tur til et legendarisk studio, hvor så mye av fundamentet for dagens musikk ble lagt at det er nesten som det er oppdiktet.

 

Touren anbefales på det sterkeste, den kostet $13,11 og tok ca 45 minutter. Vi ble guidet rundt av ei rockabilly dame med plenty tattoos (nais) ved navn Cora, hun hadde stålkontroll på detaljene og entusiasme og kjennskap til materialet hun presenterte – langt mer enn jeg forventet da hun antakelig bare var rundt 30. Two thumbs up.
Turen er et must for alle musikkgeeks, og sikkert kjempeintressant for mange flere som har et forhold til det som ble produsert her (Jerry Lee Lewis, Roy Orbison, Elvis, Carl Perkins og Johnny Cash er bare noen). Parkering var en bitch, spesielt når jeg ikke ser skiltet med “parking in the back” før langt etterpå, så det ble en 15min. tur frem og tilbake til fots.

Skal jeg si en negativ ting om Memphis så er det at dette er byen det har vært dyrest å parkere i til nå – det koster fort $10+ dollar for å stå en kveld, og når du betaler 10-15 dollar for å parkere for så å gå ut å spise en middag til $17 så føles det litt rart.

Gibson

Helt på tampen i dag etter en av de beste burgerene jeg har hatt på hele turen (BB Kings Blues Club – anbefales!) så fikk jeg akuratt nådd Gibson før de stengte for dagen. Jeg hadde lest at jeg burde reservere tour på forkant, men det lo jeg jo av – så jeg hadde flaks som fikk komme med den siste touren for dagen da noen av personene som hadde reservert ikke dukket opp.

På selve touren så var det totalt fotoforbud, så det ble  desverre ingen bilder derfra – det kostet $10 og tok ca 30 minutter. Anbefales for alle gitarintresserte, andre vil nok ikke ha så veldig mye ut av det. Jeg visste f.eks ikke at det tar ca 3 uker å produsere en gitar, og det forklarer jo kanskje at det fort koster $2500++ for en av de litt kjekkere gitarene Les Paul og Explorer (disse blir derimot ikke produsert i Memphis, men Nashville). Memphis fabrikken produserer semi-hollow og hollow body samt custom gitarer. Mest kjent er BB King modellen Lucille.