Hi Y’all
Det er mye breie dialekter ute å går, enkelte vanskeligere å forstå enn andre – men personlig tar jeg heller en “hi y’all, how are ya doin’?” enn disse “eeeeuuhh ma gaaawd, it’s like, you kneaauu… ” westcoast LA mannsjit, de høres rett og slett bare koseligere ut med litt sørlig aksent.

Før ankomst hadde jeg et slit med å finne hotellrom, det var rett og slett nesten ingen tilgjengelig – og de få som var downtown Nashville kostet en fot og en arm, eller så var det en grunn til at de var tilgjengelige og billige ($50 = skeptisk). Tripadvisor er alltid et greit hjelpemiddel når det kommer til å se på om plassen er grei eller ei.
Så til slutt endte jeg opp litt sørøst for Nashville sentrum på vei mot Lebanon. Hotellet er strålende, jeg har en stue og et soverom – 2 tv’er og et hybelkjøkken som jeg ikke bruker. Tanken med å kjøpe litt mat og smøre selv har foreløpig blitt med akuratt det – tanken.

 

Fra før hadde jeg ingen nøyaktig plan over hva jeg skulle gjøre i Nashville, boka mi tipset meg om Tootsies Orchid Lounge og Bluebird Cafè som utesteder hvor det ville være musikk og god stemning, så første kvelden prøvde jeg meg på Bluebird Cafè som lå litt utenfor byen så jeg kjørte ned og tenkte jeg kunne ta meg et måltid og høre litt musikk, men det ble bomtur. Dørvakten kunne fortelle meg at med Tin Pan South festivalen så var det helt utsolgt, og dersom det var folk som hadde bestillt som uteble så ville evt. personer med et festivallpass få prioritet foran oss som ikke hadde gjort fem øre for å sikre oss plass. Kafèen var ikke stor og det var antakelig 4-5 grader ute og minst 1 time å vente for å “kanskje” få en plass så jeg skippet det og kjørte til en “irsk” restaurant i stedet for å spise. Der var det kø for å få bord, men det viste seg å være andre drop-in kunder som kom i småstore grupper på 4-8 mennesker så når det omsider kom en ansatt for å ta tak i dette, så fikk jeg bord med en gang. Maten var bra og atmosfæren grei, men jeg har vært på irske restauranter og pub’er – dette tror jeg vi kaller “irican” eller noe sånn – veldig tilpasset amerikanere (naturligvis).

Country Music Hall of Fame

Er du i Nashville så MÅ du få med deg Country Music Hall of Fame leste jeg – nå er jeg ikke særlig til køntri-fan, men som generisk musikkgeek så tenkte jeg det kunne være intressant alikevel – og jeg kan jo INGENTING om hestejazz så her var det en god anledning til å lære noe.

RCA studio B

Biletten min på Country Music Hall of Fame inkluderte en guidet tour til RCA studio B hvor Elvis flyttet til når han flyttet ut fra Sun Studio i Memphis, her har Roy Orbison og Dolly Parton og whatnot spilt inn tusenvis av sanger.

Studioet har ikke vært i bruk siden 1977, men heldigvis er det ikke revet. Her gjorde Elvis 250 sanger, over halve katalogen sin. Dolly Parton gjorde sin I will always love you her, rett og slett mye musikkhistorie.

Johnny Cash Museum

Jeg har sansen for Johnny Cash, og et museum med fokus på bare han var lett å prioritere, her var det innslag fra hele karrieren hans, musikk, film, kunst.. mannen var borti ganske mye.

 

The Ryman Auditorium

Denne plassen er “The Mother Church of Country Music“, et lokale som kan ta ca 2200 personer og var scenen til “Grand Ole Opry” radiosendinger fra 1943 til 1974 – Grand Ole Opry er et ukentlig radioprogram som spiller countrymusikk og har gjort dette siden 1925! Showene på Ryman var med å sementere countrymusikken i Nashville og spredte den land og strand. Så for de fleste (om ikke alle) countryartister så er å få spille på Grand Ole Opry en ære og et kjempesteg i karrieren.

Lokalet ble etterhvert for lite og utdatert, så i 1974 så bygget de et eget bygg bare for dette radioprogrammet.

Grand Ole Opry House

 

 Bare det å få spille på Grand Ole Opry er en stor ære for countrymusikerene i Nashville, men noen få (1-3 i året) blir invitert av programmet til såkalt “member” status – det er det ypperste “belønningen” de kan få. Disse ellers så “mandige” mennene (og noen kvinner) tok kjapt til tårene når de ble tatt inn i Grand Ole Opry som medlem, det fikk vi se en liten film med noen snutter i fra på touren,

Sirkelen på bildet over, er en del av den opprinnelige scenen fra The Ryman som ble saget ut av scenegulvet og flyttet i 1974 for å bevare litt av historien (publikumsbenkene oppe på scenen som venner og familie av artistene som spiller på showet får sitte på er også flyttet fra The Ryman) – men denne sirkelen hvor den ene countrylegenden etter den andre har stått og sunget og spilt på siden 1943 representerer noe helt spesielt for disse artistene, faktisk til den grad at det ble nevnt at en artist (jeg husker ikke hva hun het) ikke ville å stå på den når hun spiller på huset – sirkelen representerte for henne en slik ære og overvelmende storhet at hun alltid trippet rundt den når hun opptredde, nesten litt religøs ærefrykt for det den sirkelen med scenegulv representerte.

Mange av de erfarne og gamle artistene ble visstnok også fort mo i knærene før de skulle på scenen på Grand Ole Opry og synge live på radio, så jeg ser hva plassen betyr for de som elsker countrymusikk.

 

Kvelden i går gikk med til en rotbløyte hvor jeg fikk med meg både Tootsies Orchid Lounge hvor Willie Nelson, Kris Kristofferson og maaaange flere har både drukket og spilt, og hvor de har musikk og leven hver dag.Roberts Western World ble det også en liten svipptur innom, der var det litt mer old school country – men jeg stakk fort pga. manglende sitteplass og generell crowdiness.

Til slutt ble jeg sittende på en plass og drakk og pratet med noen andre til coachen  som kjørte oss fra hotellet kom for å hente igjen ($10 fra hotellet tur/retur – retur hver time på slaget halv frem til halv to – i stedet for drosje til $40 en vei – lett!)

I morgen bærer det østover, det ser ut til at det blir Kentucky – muligens rundt Huntington en plass – da tipper jeg at jeg er drittlei av å kjøre.