Jeg tenkte at turens siste bloggpost fikk få et generelt navn siden den inkluderer flere dager, men pga. dårlige internettlinjer og forfatterens manglende toleranse med slike ting så ble det ikke noe blogging disse dagene.

Dag 1 i Tucson

Det gikk straka vegen fra Phoenix til Tucson, jeg ville på Pima Air & Space Museum å se fly, og hadde bestilt meg en billett til museumet og en guidet tour rundt på området, denne touren begynte kl 13.30 så det var bare å gi gass.
Selve bookingen ble gjort på en 5.7″ skjerm på en pub i Phoenix så jeg fikk ikke helt med meg at “tram-touren” jeg hadde booket, ikke var den touren rundt på AMARC jeg trodde det var.

Anyway, museumet bestod av en dobbel main hagar, så 4 andre mindre hangarer pluss et åpent område hvor det stod ca 300 fly (og det var rundt blandt disse denne tram-touren gikk).

I hangar 3 og 4 var det WWII som var fokus, først european theatre i den ene og pacific theatre i den andre. De hadde også en egen hangar dedikert til 390 skvadronen som var B-17 Flying Fortress skvadronen i WWII og til slutt en liten mindre hangar dedikert til romferdsel (denne var litt mer rettet mot skolebarn og ikke like intressant)

Jeg kommer til å poste bilder fra museumet når jeg kommer hjem – det er mange bilder og nå sitter jeg på McCarran og låner gjestenettet som ikke er allverdens.

Så tilbake til AMARC som jeg ikk fikk med meg dag 1 i Tucson pga. litt sloppy planlegging og det faktum at det hadde blitt veldig travelt – så hva gjør man da? Joda, log-in og booker tur neste dag kl 12 🙂 – Så da ble det en natt i Tucson, noe det nok ville blitt uansett for jeg var ikke ferdig med museumet på dag 1 før i 16-tiden og solen går ned til ca 19.

Dag 2 i Tucson

Morningen etter var jeg på museumet en god time før “avgang” da de krevde oppmøte og identifisering til den tiden, og etter en liten runde rundt i området for å finne en kaffe så startet touren på tiden og gikk inn på flybasen for å se på ca 4500 fly!

Her var det hermetisk lukkede fly i alle fasonger, hoved-inventoryet til US Air Force var det på ti-talls og hundre-talls av eksempler av, mens de hadde også stilt ut en rekke fly på “static display” som var for museumsgjenstander å regne.

På den østre siden av basen stod alle fly som ikke kom til å fly igjen, de ble bare stående å ble ribbet for deler etter hvert som det kom inn noe som kunne trenge deler fra de – naturlig nok så det rimelig barbarisk ut med fly uten nesehjul, manglende haleparti osv.

Scenic Drive – US-89

Etter en god time i buss rundt på flybasen så kom jeg meg i bilen og tenkte jeg skulle kjøre vestover til Yuma – ikke fordi jeg visste noe om byen, men det ble nå bare slik.
Siden jeg ikke er noe fan av å farte rundt på interstate i time etter time så bestemte jeg meg for å prøve å dukke unna store deler av den ved å ta US-89 vestover, den går veldig langt sør mot Mexico – kanskje det er noe å se der?

KAKTUS… og enda mer kaktuser, en og annen liten “by” og mer kaktuser – det var mildt sagt ikke en veldig underholdende etappe. Jeg traff dog på ikke mindre enn to eller tre Border Patrols og ble stoppet, de lette etter mexicanere – men jeg hadde heldigvis ikke med meg noen.
Det ble ikke noen bilder i Yuma, jeg kom sent frem og havnet på et veldig behagelig hotell nær en sports-bar….nuff said.

Whats this? A holiday spot?

Lake Havasu City.. det virket som en naturlig stopp på veien opp mot Las Vegas, det var fredag og jeg hadde en dag til før flyturen hjemover fra Las Vegas – og jeg ville ikke bo i Vegas, en uke der er nok for .. lenge.

Etter litt sjekking på Tripadvisor og litt snobbetendenser så fant jeg meg et kjekt, men litt dyrt hotell – men det var verdt det. Det har ikke vært mange bekjentskaper på denne turen, men siste kvelden gjorde jo opp for det hele. Der ble jeg etter en liten mexikansk middag i naborestauranten, sittende i ute-baren på hotellet og se utover “London Bridge” og sjøen – utsikten var det ikke noe å si på, og frøkenen i baren var veldig hyggelig og pratsom, som plutselig utviklet seg til to frøkner i baren, deretter først et par amerikanere og så nok et par, til slutt var vi nesten en liten fest der nede – veldig sosialt og veldig hyggelig.
MEN – all good things must come to an end, så jeg kom meg i seng før det ble alt for sent på natten, og fikk straffen min i morges – det var en god kveld i går.

I dag gikk turen direkte til Las Vegas, jeg svippet innom “the strip” for å se om jeg kunne få sett litt på Freemont Street, den originale gamle Vegas, men det var ikke mye jeg klarte å se. Jeg kjørte forbi… FORBI – heart attack grill – navnet frister ikke helt, men så var det et arrangement i gaten så jeg kunne ikke kjøre inn.
Sakte men sikkert så lusket jeg meg til flyplassen for å ovlevere leiebilen og kom meg inn i terminal 3 hvor jeg nå sitter og venter på et fly som allerede er 30 min forsinket… og det var det 5 timer før avgang 🙂
Vi skulle dog være på tiden inn til Heathrow mente de i British Airways disken, så jeg satser på at jeg når connectionen min til Stavanger.

That’s all folks – bilder kommer det som sagt mer av når jeg får komt meg hjem.

I går ble det tur til Bryce Canyon National Park, et av de bedre valgene på turen – wow for en utsikt!
Valget mitt på å legge hotellet til St.George fikk en 150 mile lang konsekvens da turen opp til parken ble på gode 2 timer en vei, så det gjalt å komme seg avgårde kjapt.
Jeg valgte i tillegg å komme meg av interstaten og ta en scenic drive over fjellet på US-14 som var veldig bra – opp mot Bryce Canyon kjørte jeg på US-12 som også er en scenic drive, men den ville vært så lang å fullføre at jeg valgte å kjøre hjem etter parken i stedet for å ta østover å fullføre scenic driven.

Her oppe så jeg noe jeg aldri har sett før her borte – et direkte livsfarlig og tilgjengelig klippefall, vanligvis pleier de være riktig så paranoide og gjærer inn stort sett det meste – men her oppe hadde de skilt som sa “pass på ungene dine” – slik at de ikke faller til sin sikre død. Way to go USA, dere kan ikke gjære inn hele naturen.

Mens jeg stod å tok bilder så landet denne røveren lige ved meg – men jeg fikk desverre ikke bilde av ansiktet på den

På returen valgte jeg en litt sørligere rute for å mix it up litt – uviten om at jeg kjørte rett inn i Zion National Park som jeg hadde planlagt til idag – så det ble litt Zion i går og litt i dag. Inngangsbiletten er gyldig i 7 dager uansett.

Rett før utgangen så stoppet jeg for å ta bilde av noe jeg trodde var statuer – men som viste seg å være ekte fjellgeit

..og rett over gata, 10m fra bilen min kom det et par røvere til

Ut i fra Zion så ble det masse interstate sørover tilbake inn i Arizona og kjip 2g edge dekning på mobilen. At&t og Arizona er tydeligvis ikke helt kompiser.

Idag gikk turen fra Salt Lake City og ned til St.George i søndre delen av Utah – MEN via Nevada, Extraterrestrial Highway og Area 51

Det ble en kolossal omvei, men det var fristende å svippe innom når jeg først var i “nabolaget”.

Little A’le’Inn ligger i en liten “by” som heter Rachel, her er det et stort minnesmerke som Twentieth Century Fox har donert i anledningen Independence Day i fra 1996, og nå senest ved filmen Paul så ble det spilt inn scener her inne.

Så i hjørnet fant jeg en liten stjerne

Etter visitten der så fikk jeg tips om at 1.7mile oppe i veien var det en 9mile lang grusvei hvor jeg kunne kjøre inn til en av bak-inngangene til Area 51

Dagens tittel er stjålet fra en sticker på en RV som jeg kjørte forbi, men jeg synes det var så passende for etappen som ble på litt over 1000km for dagen – det var drøyt.
Siste 1.5t ble kjøring inn i mørket på I-15 opp til St.George, UT – jeg kjører sjelden i mørket for på road trip så har det ikke så mye for seg når du ikke kan se deg om, men aldri før har jeg vært med på så mye tullballkjøring. Amerikanerene her kjører i mørket som nordmenn gjør i tuneller – flat pedal for nå kan ingen se meg.

70+ mph i 55 sonen i mørket på I-15 (og det er ikke lysmaster langs disse veiene) ble litt i det meste for han ene Highway Patrolen som stod i den ene svingen, så det var en av bilene som griste seg forbi meg som ble stoppet – ja, jeg lo 🙂

Nå er jeg nydusjet og har akuratt fått meg mat levert på hotellet – det var godt å slippe å lete etter mat, for selv om det bare er kjøring så blir man sliten. Det skal bli herlig å få sove ut.

Jeg blir forøvrig i St.George i 2 dager – i morgen er Bryce National Park på programmet.