Howdy pilgrim!
Turen startet fra New Mexico relativt tidlig nordover på US491 og etterhvert over på US191 via en mindre statshighway igjennom indianerland.
Etter en stund begynte landskapet å endre seg til litt til det jeg forventet meg av Monument Valley.

Frem til nå har landskapet i Arizona og det lille jeg har sett av New Mexico vært en fryd å kjøre igjennom – alt ser jo ut som gamle western-filmer – eller Red Dead Redemption (dataspill).
Monument Valley skiller seg ikke ut på denne måten, det store formasjonene har vært brukt som backdrops i mange filmer.

Selve turen igjennom dalen kostet $20 for en bil, og det var en 17mile offroad-tur. Den første kilometeren fikk meg til å lure på om bilen ville klare turen da det var litt av et terreng for å komme seg ned i dalen, men når jeg først kom til bunn så ble underlaget mye bedre. På vei ned så jeg også en Ford Mustang convertible som var på vei opp igjen og den så like hel ut 🙂
Selve kjøreturen gikk pent og pyntelig i enveis-mønster i en stor loop med masse pull-outs og stoppsteder for å se på monumentene og lese beskrivelsen av de i kartet du får med.
Parken har åpent frem til 1800 og selve kjøreturen nedi dalen tar fort 1.5 time så det er greit å ikke komme så langt ut på ettermiddagen dersom man tar turen.
Etter Monument Valley satte jeg kursen videre opp i Utah og havnet i en liten plass som het Monticello på et billig lite motel (men med en brukende internettlinje i det minste)
Middagen for dagen fant jeg tips til på tripadvisor (da tipset fra han i resepsjonen hadde fått rimelig dårlig kritikk der) – en Inn/Camping/Steakhouse midt ute i ingenstedsland. GPS’en hadde ingen informasjon så det ble å telle mileposts etter beskrivelse på nettet.
Midt i en sving var det et skilt med en lysende pil som pekte meg opp blandt noen trær i mørket mot et lite lys lenger inne. Der inne fant jeg en rimelig autentisk looking Inn som var åpen med 1 annen person i lokalet.

De hadde merkelig nok en “from the ground up” policy på maten sin og lagte sine egne hvitløksbrød som jeg fikk servert med en liten bolle med “beans” – men det var bacon og fett og altslags nedi der – fikk litt Morgan Kane følelse av hele greia.
Biffen var god og servert av en haltende, ubarbert stereotype av en cowboy – mens kelneren var ei hyggelig dame som ga meg noen tips til turen videre.





















