Dag 1

Dagen var en ren transittdag, med fly fra Stavanger – Oslo – New York – Seattle. Flyet til Oslo gikk på rute og uten noen som helst trøbbel. I tigerstaden derimot så rotet det seg til med noen bilettsystemer så flyet ble ca 20 min for sent – og jeg begynte å bli litt nervøs for transfer tiden min som i utgangspunktet var 2t45m.

Heldigvis fant piloten de riktige airstreams og fikk oss faktisk ned 10 minutter før rute på Newark Int’l Airport.
Vi deboarded blandt de første i en stor pulje fly, og jeg tok beina på nakken og kom meg inn i den betraktelig store customs-køen, men klarte selvfølgelig å velge feil customs official. En liten ung mann med en eksepsjonell evne til å jobbe, gå og se treg ut.
Etter noen spørsmål så slapp jeg nå inn i riket, men uten anelse om hva klokken var.

Deretter bar det ned for å hente bagasjen min, og re-checke denne videre til Seattle etter å dra den igjennom customs. Etter noen minutter i nok en kø, så fikk jeg beskjed om at tag’en jeg hadde fått i Stavanger ikke kunne leses og jeg måtte “re-tag” kofferten min, så da bar det inn i nok en kø hos airline services, men denne køen måtte jeg i uasett da jeg ikke hadde fått boarding kortet mitt for NY-Seattle. I denne skranken satt det også en del mennesker som så ut til å være lut lei av det meste, i alle fall passasjerer og mas – til dels forståelig da det var noen passasjerer som hadde med seg 10+ kofferter fordelt på 2 traller og en gammel bestemor i en rullestol. Koffertene var alle surret inn i plastikk for å beskytte kofferten? .. Etter noe paranoia for jeg enda ikke visste hva klokken (det er masse skilt om at all bruk av telefon og kamerautstyr er forbudt rundt customs-områdene – jeg tok ingen sjanser på å irritere på meg noen som kunne bestemme seg for å avslutte turen min der og da) var og hvor mye tid jeg hadde før det neste flyet gikk så fikk jeg ny tag til kofferten min og boarding kort – deretter var det bare å komme seg til riktig terminal.

Så etter et terminalbytte via AirTrain på Newark så kom jeg til terminal C og måtte igjennom nok en security sjekk – men heldigvis fikk connecting flights passasjerer gå i en kortere kø.
Etterhvert fikk jeg endelig orientert meg time-wise og da hadde jeg 1t15m til flyet skulle gå – så det bar rett til gate. En ny fem timers flytur uten servering og med dyr mat stod foran meg, men jeg var så trett på det tidspunktet at jeg tror jeg var bevistløs i en time eller to.

Finally Seattle!

Etter å ha vært våken i ca 24 timer så landet jeg i omsider på Sea-Tac Airport, fikk bagasjen min og kom meg ut. Tok en kjapp telefon til Just og fikk tak i han som var ute på spasertur i Seattle og avtalte å møtes på hotellrommet.

Det lille resten av dagen gikk med på en etterlengtet dusj og en anbefalt burger på det lokalet mall’et Pacific Place, på Gordon Biersch sin restaurant der.

Dag 2

På vår andre i dag i Seattle hadde vi 3 ting vi skulle gjøre:

1. Hente leiebilen
2. Skaffe et at&t simkort for å få datatraffikk på GPS’en og mulighet for å være online i bilen
3. Finne et apotek (fordi undertegnede klarte å dra på seg noe som minner om en øreinfeksjon dagen før jeg reiste)

Vi bestemte oss for å få apotekbesøket unnagjort først som sist, men det endte opp som det ville gjort i Norge – du trenger en rekvisisjon for å få ut antibiotika som vi tippet var det som skulle til. Derfor ble det en spasertur til nærmeste klinikk og et legebesøk med utfylling av en haug med sjemaer (som på tv) og et møte med noen hyggelige doktorer. De mente antibiotika var litt overkill, men siden vi skulle på tur så fikk vi en rekvisisjon med anbefaling om å ikke benytte den med mindre det ble nødvendig – ellers skulle noen doser med Ibuprofen gjøre jobben.

På vei fra legen og opp mot apoteket for å hente ut medisinene så finner Just plutselig ut at hans lommebok er borte, der mangler kredittkort, id-papirer,og penger. Han mente at det måtte ha skjedd etter et kjapt besøk på en Starbucks. Så hvem andre enn to skandinaviere ble gående å rote i Seattle’s offentlige bossdunker på let etter en sort lommebok 🙂

Heldigvis hadde historien en happy ending, etter at vi måtte se slaget tapt og hente ut leiebilen før det ble for langt på dag, så kom vi tilbake til hotellrommet og en beskjed på svarerer vår om at en ærlig sjel hadde funnet lommeboken utenfor hotellet og leverte den inn i resepsjonen, den inneholdt alt innholdet! (og tyverihistorien til Just er nå redusert til historien om en rotekopp)

Ettermiddag og kveld gikk med på en spasertur ned på Pike Market.

Endelig litt sjøluft

 

 

Det var en liten parkflekk like ved Pike Market, her satt en rar blanding av freakere og turister i solen og koste seg.

 

 

Det var et svært pariserhjul helt nede ved sjøen.

 

 

 

Jeg har lenge gått å fundert på hvordan vi skal ordne oss en GPS på turen, jeg har lest blogger, reviews og spurt kjentfolk og kollegaer.

Det står selvfølgelig hovedsaklig mellom disse valgene:

• Fysisk dippedutt (PND)
• Applikasjon på mobiltelefonen

Deretter må vi bestemme oss om det blir en av de store leverandørene, eller om vi skal prøve noen av de mindre og stadig mer populære alternative tjenestene. Jeg skal prøve å liste litt pros/cons slik jeg ser det.

PND

Dedikert enhet hvor det følger med festeanordning til vinduet i bilen, og påfølgende lader. Det finnes stadig flere av disse som kommer med “livstidskart”, dvs kartoppdateringer så lenge leverandøren fortsatt supporterer enheten, du kan sammenligne det med hvor lenge en leverandør patcher en software – Windows f.eks, XP er et veldig populært OS, men Microsoft har for en stund tilbake sluttet å vedlikeholde operativsystemet.
De kommer med dedikert lagringsplass for kart, og er robust bygget for å stå i vindusruta på bilen din.

Fordeler:

• Antakelig (jeg gjetter) mer robust enn en telefon, og tåler solsteken bedre.
• Dedikert lagringsplass for kart
• Offlinemodus – eller mulighet for å prate med leverandøren sine servere uten at du må benytte deg av datatrafikk – mistenker dog at dette varierer veldig med modellene rundt hvilke muligheter som er tilgjengelig uten data/wifi-tilkobling.
• Utbredt og godt supportert/kjent
• Navigasjonen blir ikke forstyrret om det kommer inn en SMS eller noen ringer.

Ulemper:

• Nok en dupeditt å holde styr på, telefon har de fleste fra før.
• Begrenset levetid da leverandøren ikke kommer til å holde liv i enheten “resten av livet” slik løftene om kartoppdateringer kanskje gir inntrykk av.
• Jeg har hørt/lest at POIs er vanskelig/umulige å overføre fra en PND til en annen
• Den dedikerte lagringsplassen til kartene er ikke uendelig stor, og om en laster ned flere pakker så vil man til slutt måtte prioritere. Jeg er ikke kjent med at det er utbredt med minnekort på disse enhetene.

 Applikasjon

Et noe mer ulendt terreng å navigere i da det finnes så uendelig mange muligheter. Det er dog et par ting som går igjen. Noen leverandører baserer sine tjeneste på crowdsourcede karttjenester som OpenStreetMap, mens andre vedlikeholder sine egne kart eller bruker andre proprietære løsninger. De varierer også mellom å være offline eller online kart, og det kan være svært vesentlig. Slik jeg vurderer det for vår tur denne gang så må vi bruke offline-kart i værste fall, men live-traffic og annen øyeblikksinformasjon hadde vært veldig hendig.
Det diskvalifiserer kanskje fort de mest åpenbare gratisløsningene som Google Maps og Waze som bruker online-baserte kart.

Fordeler:

• Lett å oppdatere uten å miste POI, så sant du har lagringsplass på telefonen – eller mulighet for å utvide denne med et minnekort.
• Mulighet for datatrafikk og live-tjenester (avhengig av applikasjonen)
• Anledning til å benytte de nyeste applikasjonene og smalere tjenestene, crowdsourcede Waze f.eks som kan gi både drivstoffpriser og trafikkinfo på et veldig lokalkjent nivå.
• Følger kontoen din – skifter du telefon så må du ikke kjøpe hele pakken på ny. (hvordan det er med POIs i denne sammenhengen vet jeg ikke)

 

Ulemper:

• Kartene kan ta mye av lagringsplassen på telefonen, og utvidelsesmuligheter er avhengige av telefonmodell.
• Du har kanskje behov for å prate i telefonen uten å miste navigasjonen, eller vil ikke bli forstyrret av inkommede meldinger og en applikasjon som hopper i bakgrunnen
• Ikke alle telefoner vil være like glade i å stå i solsteken i en vindusrute hele dagen
• Dersom online-kart så må du ha en god datatrafikksavtale, i vårt tilfelle så vil vi måtte være avhengige av en rik onkel eller et amerikansk simkort.
• Gratistjenestene har tidligere fått en del kritikk for å benytte lite-oppdaterte kart og at oppdateringene kommer sjeldent eller aldri, mens de mer lukkede løsningene har vært flinkere, men det trenger ikke bety at ting ikke kan endre seg dersom en tjeneste blir svært populær.

Jeg fant en sammenligningsoversikt over noen av de mer kjente karttjenestene, men den ser ikke helt ny ut. NavTeq kart går igjen hos flere av de, og dette er også leverandøren av kart som Garmin bruker i sine enheter.
TomTom som er den andre store leverandøren får sine kart fra Tele Atlas.
Etter at Waze ble kjørt opp av Google vil jeg anta at de nå benytter Googles kart, hvor NavFree bruker OpenStreetMaps og CoPilot har jeg ikke lykkes å finne informasjon om.

 

For vår del så tror jeg vi ender opp med å bruke en sekundær telefon av type Samsung Note II som har en stor og god skjerm, så vil jeg prøve å få tak på et AT&T pre-paid kort som de annonserer til $30/mnd for 3GB, men jeg er spent på hvordan de forholder seg til en utlending når det er snakk om løpende abonnement.

Dobbel USB-lader og sugekopp til å feste telefonen i frontruten er allerede på plass

Hvis det skulle vise seg å være kul umulig å få tak i et skikkelig datakort så blir nødløsningen BestBuy og en PND.

 

EDIT: Det ble TomTom sin north america kart for Android, så får jeg skrive noen ord om hvordan det fungerte etter turen.