Nok en samlepost her – nå om turen ned i New Mexico fra Colorado.

Turen nedover gikk igjennom Ouray, Amerikas Sveits som de likte å kalle det – og det kunne ligne enkelte plasser.

Vi gjorde et ettermiddagstopp før Alamosa i Pagosa Springs for å sjekke ut noen naturlige varmekilder som var nokså populære, en hel del resorts hadde etablert seg langs elven.

Vi stoppet så i Alamosa, en døsig liten by hvor vi fikk oss noe mexikansk mat på en vaskeekte mexikansk restaurant, vi gikk for noe på menyen og ikke buffeten som det så ut som de fleste var der for. Porsjonene her er jo langt mer enn hva man får i seg, men akuratt her var det nesten mulig å spise opp.

Neste dag var fra Alamosa til Santa Fe hvor vi tok en liten runde til fots i byen og knipset litt bilder og fikk tid til et lite museumsbesøk for å lese oss litt opp på New Mexicos historie.

Fra Santa Fe kjørte vi via Los Alamos – hjemstedet til atombomben og Manhattan Project fra WW2.

Vi rota oss inn i en kontroll vi først ikke trodde vi kunne komme igjennom, men så viste det seg at de bare ville se sertifikatet vårt og slapp oss inn – det var en vanlig highway foruten den ekstra kontrollposten.

I Albuquerque ble vi i to netter mens vi tok oss en trolley ride rundt for å bli litt kjent med byen og dens historie, for så å hoppe av i old town og gå litt rundt… i 36++ varmegrader. Byen hadde overraskende mange uteliggere som gikk gatelangs i hovedgaten i nye downtown, så det så litt rufsete ut – men vi fant en bar vi likte og traff på et par kompiser fra Texas så gikk kvelden godt den.

Fra Albuquerque reiste vi innom White Sands før vi tok inn i El Paso

Like på vei inn i El Paso stakk vi til fjells til en scenic drive med en lookup som hadde en fantastisk god oversikt over hele byen og over til Mexico i bakgrunnen.

 

 

Så til slutt i dag så reiste vi fra El Paso til Carlsbad Caverns – nord amerikas største hule – 750 fot under bakkenivå – en 75 etasjers heis tok oss ned dit. (på 1 minutt)

Hele turen på egenhånd tok ca 1 time fra vi gikk inn til vi gikk ut, men om en ville kunne en velge å ikke ta heisen ned men gå ned fra en utvendig inngang – turen tok visstnok 2 timer alene. Vi tok heisen 🙂

Så i dag er vi på en liten plass som heter Van Horn, godt plassert for turen ned til Big Bend National Park i morgen hvor vi skal bo på en golf resort – noen kommer til å stikke seg ut.

 

Været onsdag så veldig dårlig ut, så vi fant ut at vi kanskje klarte å finne en liten luke litt lenger nordover i Estes Park og kjøre Rocky Mountain National Park ned til Grand Lake, for så å ta en stopp i Fraser. Dette er vinterområder så det var ikke særlig travelt der nå på sommeren.

Over fjellet kom vi opp i 3700moh – på toppen stoppet vi for å ta en “liten” spasertur opp for å få noen bilder, været begynte å bli dårligere og det blåste godt. 10-15 min senere var vi i enden av stien, slitne og fæle av den tynne luften – og nå begynte det å regne!

Det gikk godt, sånn omtrent akuratt i det vi kom tilbake til bilen begynte det å regne godt og tett og det ble med oss noen minutter nedover fjellet mot Grand Lake.

Etter en kjapp overnatting var det tidlig opp på torsdag for å kjøre ned i posisjon til Pike’s Peak som skulle ha det fineste været i dag fredag. Vi følte vi var veldig heldige fordi det var stort sett sol og pent vær hele turen over fjellet og ned til Cañon City.

Like før mål kom vi til Royal Gorge og tok en tur innom der for å gå på nord-amerikas høyeste hengebro – 1000 fot over bakken.

Vi gikk en tur over broen, og en av oss tok gondolen tilbake over juvet.

En overnatting i Cañon City senere så fikk vi startet på turen opp mot Pike’s Peak i sol og pent vær.

Turen opp fra bunn er 19 miles opp… og 19 miles ned. Vi fikk kjøre opp til 16 mile merket og så måtte vi parkere der og hoppe på en coach de siste 3 miles opp til toppen, dette pga. arbeid på toppen og antakelig mangel på parkeringsplasser i den forbindelsen.
Frem til mile marker 13 så var det veldig rolig, men etter 13 miles så måtte vi begynne å klatre skikkelig.
Luften var også blitt merkbart tynnere og det var slitsomt å utføre relativt lette oppgaver som å gå litt i motbakke.

4300m på toppen så var det en vanvittig utsikt til tross for en del sot i luften fra de mange skogbranner i bla.a California. Vi ble værende i en halvtimes tid eller så før vi hoppet på coachen tilbake til parkeringsplassen og egen bil.
Derfra startet turen ned til mile marker 13 hvor det var en obligatorisk bremsesjekk med varmemåler for å se at vi hadde bremser igjen etter det bratteste partiet.
Vi målte 125 fahrenheit mot en grense på 300 fahrenheit så vi fikk kjøre videre uten en “time out” 🙂
Nordmenn på tur kan kjøre på girene.

Nå er vi losjet inn i en liten by som heter Montrose og begynner siste tur i Colorado til New Mexico i morgen tidlig.