I dag kjørte jeg knappe 100 miles, en liten tur ned fra Baytown og til Galveston via 5 timer i Houston Space Center.

For $22.50 så fikk jeg tilgang til senteret hele dagen, med flere filmer og displays av romfartshistorien – samt en tur innom kontrollsenteret som ble brukt under månelandingen i ’69 og faktisk helt frem til 1996 mener jeg de sa, før de endelig oppgraderte seg til et nytt rom (bare en etasje under det gamle).

HSC er intressant både for store og små, det var mange vitenskapsutstillinger i lokalet som det gikk an å ta på/prøve osv – til stor begeistring hos både de små og enkelte foreldre.
Som en som ikke har barn, er å henge i et slikt senter en hel dag er for å si det mildt – utfordrende. Som det må være så er det jo alltids eksempler på foreldre du bare har lyst til å filleriste når de ikke passer på hva ungene deres holder på med – men hør her – ved et eksempel i dag hvor en liten jente gjorde seg vrang og sutrete og grein og skreik i utstillingslokalene så satte moren foten ned og sa følgende:

Det er folk her som prøver å kose seg med utstillingene og hvis du skal bære deg slik så ødelegger du dagen deres også, så hvis det er sånn du vil ha det så kan vi gå med en gang

Det var jo rett før jeg gikk bort til dama og ga henne en klem, endelig en forelder som tar et oppgjør med ungene sine og ikke bare ignorerer dem slik at de kan plage stort sett alle rundt seg til de kjeder seg og blir lei. Det hører historien til at jenta roet seg umiddelbart etterpå.

Like enkelt var det ikke for de familiene som hadde med seg spebarn inn på filmvisningene, det nytter liksom ikke å kjefte på en baby – men hva en baby har å gjøre på en filmvisning med det volumet uten øreklokker er litt av en gåte for meg – lyden var så høy at den til tider gjorde vondt i mine ører – jeg kan bare tenke meg hvor høyt det var for de babyene. I de fleste tilfeller så virket foreldrene som de var klar over at babyene deres forstyrret de andre i salen og de prøvde så best de kunne å roe dem ned med å gå rundt bak i salen osv – det var i allefall bedre enn ingenting.

 

Alt i alt så var det en veldig bra dag med masse intressant å lære – jeg har aldri være noe spesielt intressert i romfart så det var i alle fall mange nyheter for meg – spesielt rundt den internasjonale romstasjonen.

På turen rundt på området så fikk vi også se en Saturn V rakett som egentlig skulle opp med Apollo 18 som ble kansellert i ’70 som følge av budsjettkutt – denne doningen var enorm, og teknologien så ikke ut som den var 40-50 år gammel.

…så litt til nerdene (bildene ble ikke helt pga. tilbakeskinn og en fotograf som bare bruker “auto” på kameraet fordi han ikke kan bedre)

 

 

Jeg hadde opprinnelig tenkt å dra til Galveston i dag, men etter å ha kjørt fra New Orleans ca 10 i morges og over verdens kuleste bro.

Midt på Lake Pontechartrain går det en sinnsyk lang og lav bro over vannet – det tok omtrent 20-minutter å reise over. Ingen avgift for å reise nordover, men i følge hjemmesiden så koster det $3 for å reise sørover.

Det ble ikke tid til å henge i Baton Rouge som jeg hadde tenkt, men et bilde av den gamle statsbygningen fikk jeg i alle fall tatt. Mulig jeg må tilbake ved en annen anledning å utforske mer.

Ut ifra Baton Rouge gikk turen over myr – Bayou roads som gikk på stolper i myra

Etter et tips i boka mi drog jeg nordover til Eunice (via Opelousas) og hadde lunsj på en liten hipster-kafè. Veldig bra sandwich, mens pasjonsfrukt lemonaden var uintressang. Byen så ikke stor ut, men det var visst litt studenter der – så kanskje derfor hipstersjappa.

Etter turen nordover så var planen opprinnelig å kjøre sørover ned til myrlandskapet igjen å kjøre til Galveston via kysten, men der bommet jeg grovt på tidsestimatet så det ble Interstate til Baytown rett utenfor Houston i stedet (ankomst nærmere halv åtte – skulle jeg kjørt kysten så ville jeg ikke vært i Galveston før rundt midnatt og det er ikke vits å gå på sightseing i mørket), så kanskje ned til Galveston i morgen etter en tur innom Space Center Houston.

 

New Orleans skapte litt forsinkelser i bloggingen, jeg la igjen ladekabelen til telefonen som jeg bruker som GPS i bilen da jeg ga den fra meg til valet’en på hotellet så jeg prioriterte ikke å blogge mens jeg var der – dessuten, det er er New Orleans! Jeg satt vel ikke på hotellet mer enn nødvendig.

Uansett, turen ned fra Mobile var på ca 220 + miles (igjen så var det litt så-som-så med starten på den GPS loggeren)

Jeg brukte litt tid på å kjøre rundt i downtown Mobile.

Dauphin Street var liksom go-to gaten for å se downtown Mobile – så jeg cruiset i min ikke-så-ganster-looking Ford Flex et par runder for å få sett litt rundt.

Muligens inbyggerene lurte litt på hva han tullingen gjorde med kameraet oppe mens han prøvde å balansere “stop”-skilt og lyskryss med en noenlunde ansvarlig kjøring.

Fra Mobile tok jeg kystruten forbi Biloxi, som tok meg innom Mississippi en liten periode, dvs – perioden ble lenger enn tiltenkt da det var St.Patricks forberedelser og parader og festivaler på ruten så en tur på 5 minutt ble til nærmere 45 minutter.

NOLA!

Denne byen har jeg lenge hatt lyst å reise til, så det var utrolig kjekt å omsider få sjansen.

Jeg gikk inn med relativt lite bakgrunnsinfo på byen, det er kjekkere å bli positivt overrasket enn skuffet fordi opplevelsen ikke står til urealistiske forventninger bygget opp over lang tid.

For første gang på turen tror jeg temperaturen bikket over 21-22 grader, men det var klamt og overskyet. Klamt = not so good, mens overskyet passer meg perfekt. Noen små byger ble det nå, men jeg merket knapt nok noe til det – for en fra vestlandet var det ingenting.

Det gikk en St.Patricks parade rett utenfor hotellet mitt, så jeg ble stående 5-10 minutter å se på.

Hotellet jeg valgte var forøvrig i business-distriktet som lå rett vest for French Quarter, da jeg hadde lest at det var noe marakkels å kjøre bil i FQ, i tillegg til at prisene glatt lå 50 dollar høyere for å bo 5 min. gange nærmere Bourbon St.

Noe jeg reagerte litt på var mengden “Gentlemen Clubs” i Bourbon St. Jeg visste ikke det fra før, og særlig på vestsiden opp mot Canal St. var det vegg-i-vegg med Hustler’s og Barely Legal og gudene vet hva – jeg gikk aldri inn (faktisk) selv om de skrøt på seg gratis inngang – jeg antar de tok det “tapet” inn på øl og lapdances. Noen av jentene som stod på gaten sammen med inn/ut-kasteren røpte seg også ganske godt i ansiktet når de plutselig drog på seg et svært smil når de forstod at de hadde noens øyne på seg, mens før det så så det ut som de kanskje hadde en liten samtale med seg selv og valgene sine – de så ikke veldig lykkelige ut.

Det andre som slo meg var at det også i tillegg til ymse gatemusikanter og ….hva skal man si – performanceartister som prøvde å tjene en slant, var en mengde av illeluktende rastaflettefolk som satt å tigget med hunden sin, han ene hadde faktisk trent hunden til å spille død for å få sympati for pengeinsamlingen sin som skulle gå til medisiner til hunden (en historie flere av de brukte)- det hele hørtes jo riktig hjerteskjærende ut – men når noe ikke helt “stemmer” med magefølelsen så er det jo ofte en viss sannhet i det.

Historien overhørte jeg på en restaurant mens jeg prøvde meg på den lokale maten – som forøvrig på denne restauranten var vassen og “bland” – ikke det helt store, de kokte ihjel grønnsakene og fisken smakte litt sånn sumpvann – meh. Anyway, en servitrise som så ut som hun hadde levd noen år, grått hår og et enormt humør – hun snakket med alle, fortalte en gruppe med godt voksne par som hadde sett disse hunde-folkene og følte sympati med de, og lurte på om de burde gi de penger eller ei.
Historien var i allefall slik at de hadde hund fordi at dersom politiet må arrestere en person med hund, så må betjenten informere og vente på noe som tilsvarer dyrebeskyttelsen slik at de kan komme å hente hunden – dette kan fort ta 2-3 timer, og hvilke politibetjenter blir stående med den mistenkte så lenge å vente? Ingen.
Disse menneskene kom til byen rundt Halloween og forsvant “om noen uker når det begynner å bli varmt” i følge servitrisen – og hundene? De lar de være igjen i gatene i New Orleans. Så byen har store problemer med løshunder på sommeren som disse folkene har latt være igjen – så for å svare på spørsmålet sa hun “Nei, jeg ville ikke gitt disse menneskene penger”.

"I bet I can tell you where you got your shoes at"

Først lurte jeg på om mannen visste hvilke sko jeg hadde, men heldigvis hører jeg ikke så godt (eller følger ikke så bra med når folk snakker til meg mens jeg går på gaten) – for jeg bare smilte og gikk, og det var nok det beste – for dette viste seg å være en gammel scam som de brukte på turister for å lure noen slanter ut av de – for skoene “you got them on your feet” – og vips, så tapte du det veddemålet.

Noe av de beste med New Orleans er musikken, og hvis du klarer å manøvrere det utenom de værste dunk-dunk run-of-the-mill teknobarene som lokker med 3 for 1 drinker, helst på størrelse med vaskebøtter så finnes det masse fine plasser som spiller alt fra Jazz til klassisk rock som faktisk ER verdt å sitte å høre på, jeg fant meg en plass nede i Bourbon Street som hadde et jazzband som spilte – og hvor det ikke var for mange folk inne slik at vi faktisk kunne høre på bandet og drikke i fred. Det var et veldig bra band som virkelig kunne spille (ingen bilder desverre da det var fotoforbud).

Meeeeen, ingen lærer en gammal ulv å raute…eller noe i den duren – så for de som liker musikk med fuzzgitar så fant jeg en plass som het “The Dungeon” og det var faktisk nesten en dungeon også, selve døren til utestedet var på størrelse med en “halv” dør – jeg måtte nesten gå inn sidelengs for å få plass (så kanskje ikke beste plassen for de med klaustrofobi).

Etter 10-12m så åpnet det seg derimot litt opp til en liten pub inne i bygningsmassen som spilte Ozzy Osbourne, Judas Priest og annen hardrock og heavy metal – så i stedet for å ta en tidlig kveld så ble rimelig fuktig og mange øl sammen med et kjempehyggelig par fra Chicago – plutselig hadde det gått 4 timer og det var på HØY tid å komme seg hjem – dagen etter gikk med til mye anger og generell bakrus.