Etter tips i Monticello om å ikke kjøre forbi Dead Horse Point state park i Utah, så dro jeg inn etter en overnatting i Moab da jeg ikke så syn på å rushe igjennom etter en lang dag i Arches National park.

DHP er på langt nær like stor som Arches, men den er Utah sin versjon av Grand Canyon og selv om det var nokså overskyet så var det et rimelig imponerende skue.

Parken var som navnet hinter til – formet som en tupp – hvor det på det smaleste ikke var stort breiere enn veien – kanskje noen meter klaring på hver side.
Legenden gikk på at cowboyer back yonder jaget ville hester ut igjennom denne “trakten” og fanget de på tuppen – så gjærte de inn det smale punktet med greiner og buskas slik at hestene ikke hadde noen plass å rømme. Deretter tok de seg inn til hestene og forsynte seg med de hestene de mente var sterkest og best egnet, så lot de bare de andre være der ute fremdeles inngjæret uten vann og mat – hence the name – Dead Horse Point.

Fancy legende, men helt irrasjonelt – jeg forstår ikke hvorfor disse cowboyene skal ønske å ta livet av en haug med hester de selv ikke ønsket.

Etter en god time i DHP så kjørte jeg nord og øst og dreiet innom en ghost town, en helt fri for turistfeller og tjenester

Det var riktignok 3 personer som stod blandt de falleferdige bygningene ved en pick-up – de skulte nokså stygt på meg når jeg kjørte forbi dem så jeg tok ikke bilde av dem eller “eiendommen” dems 🙂

Uten en god plan på neste overnatting så ble det litt tilfeldig at jeg kjørte til Vernal – men hotellet i Salt Lake City hadde jeg booket fra tors-søn så jeg måtte finne en plass for onsdagskvelden.
Vernal viste det seg at var midt i en lite oljeboom

Arches National Park ligger like nord for Moab, hvor jeg fant meg et billig rom for natten – det var en grunn til at det var billig 🙂 Old as dirt, men heldigvis så det ut til å være rent om ikke annet. (og linja var crap)

Sitter på en lei linje i Vernal nå, skal ut å kjøre hvert øyeblikk – tenkte bare å få postet en dag i backloggen i allefall.

Dette er bilder i fra Arches, en flott park som viser godt sandstein og erosjon over tid – det er derfor disse “broene” har blitt til.

Denne måtte jeg ut og gå i sand, sånn skikkelig strand-sand – hadde jo fulle skoene etterpå. Litt lengre inne blandt berget her så måtte de stenge av da folk drev å skrapte navnene sine inn i steinen !?

Våget meg ut på en 2km tur i marka for å knipse dette bildet (over) – jeg “trodde” den var nærmere, men det ble mer gåing enn jeg hadde sett for meg – godt jeg hadde vann i bilen.

Howdy pilgrim!

Turen startet fra New Mexico relativt tidlig nordover på US491 og etterhvert over på US191 via en mindre statshighway igjennom indianerland.
Etter en stund begynte landskapet å endre seg til litt til det jeg forventet meg av Monument Valley.

Frem til nå har landskapet i Arizona og det lille jeg har sett av New Mexico vært en fryd å kjøre igjennom – alt ser jo ut som gamle western-filmer – eller Red Dead Redemption (dataspill).

Monument Valley skiller seg ikke ut på denne måten, det store formasjonene har vært brukt som backdrops i mange filmer.

Selve turen igjennom dalen kostet $20 for en bil, og det var en 17mile offroad-tur. Den første kilometeren fikk meg til å lure på om bilen ville klare turen da det var litt av et terreng for å komme seg ned i dalen, men når jeg først kom til bunn så ble underlaget mye bedre. På vei ned så jeg også en Ford Mustang convertible som var på vei opp igjen og den så like hel ut 🙂

Selve kjøreturen gikk pent og pyntelig i enveis-mønster i en stor loop med masse pull-outs og stoppsteder for å se på monumentene og lese beskrivelsen av de i kartet du får med.

Parken har åpent frem til 1800 og selve kjøreturen nedi dalen tar fort 1.5 time så det er greit å ikke komme så langt ut på ettermiddagen dersom man tar turen.

Etter Monument Valley satte jeg kursen videre opp i Utah og havnet i en liten plass som het Monticello på et billig lite motel (men med en brukende internettlinje i det minste)
Middagen for dagen fant jeg tips til på tripadvisor (da tipset fra han i resepsjonen hadde fått rimelig dårlig kritikk der) – en Inn/Camping/Steakhouse midt ute i ingenstedsland. GPS’en hadde ingen informasjon så det ble å telle mileposts etter beskrivelse på nettet.
Midt i en sving var det et skilt med en lysende pil som pekte meg opp blandt noen trær i mørket mot et lite lys lenger inne. Der inne fant jeg en rimelig autentisk looking Inn som var åpen med 1 annen person i lokalet.

De hadde merkelig nok en “from the ground up” policy på maten sin og lagte sine egne hvitløksbrød som jeg fikk servert med en liten bolle med “beans” – men det var bacon og fett og altslags nedi der – fikk litt Morgan Kane følelse av hele greia.
Biffen var god og servert av en haltende, ubarbert stereotype av en cowboy – mens kelneren var ei hyggelig dame som ga meg noen tips til turen videre.